HØVDINGEN og VENNEFLOKKEN
Han var særdeles vennlig med alle, endog den ringeste, så det vitnet klart hos oss at det måtte være Kristi sinn han var iført, da vi aldri hadde sett sådant menneske før. Da han begynte å tale Guds ord, ble vårt hjerte beveget med stor forundring over hans kjærlighet og milde sinn, da vi aldri hadde hørt noen tale således som han.
– SAGT AV HAUGEVENNER
Etter kallsopplevelsen i 1796 reiste Hauge rundt om i landet og samlet en tilhengerskare som fikk navn etter ham: haugianere. Hauges venner møttes i hjemmene til sang, bønn og fordypning i Bibelens tekster. Å samles slik var forbudt uten at presten visste om det, eller selv var til stede. Et alvorlig ankepunkt mot Hauge var at han ikke respekterte dette.
Haugianerne dannet det første nettverket i Norge utenfor embetsmennenes kontroll. Det fikk stor betydning økonomisk, sosialt og politisk. Likevel var vennesamfunnene først og fremst åndelige fellesskap med sine uskrevne, men ofte strenge regler for rett livsførsel og tro. «La gjerningene lyse,» sa Hauge.
Hans Nielsen Hauges testamente til sine venner
I Testamentet fra 1821, som sees i monteret, samler Hauge i 10 punkt hovedtrekkene i sin lære. Disse ber han tilhengerne, vennene, holde fast ved også etter hans død. Deres fremste rettesnor skal være Guds ord i Bibelen, og alle andre skrifter skal prøves mot det. Vennene skal leve et liv i ansvar og disiplin, og de «eldste» skal gripe inn ved overtredelser. Hauge formaner også å holde fast ved vor Stats Religion. Ved å bli værende i kirken, ble haugianerne en kraft som fornyet kirken med sitt aktive sosiale engasjement.