Når teaterstykket om Hans Nielsen Hauge spilles i Gamlebyen, så er dette en hyllest til en av de personer i Fredrikstad som i størst grad har påvirket Norgeshistorien. Både religonshistorien, samfunnet i vid forstand og næringslivet ble påvirket i stor grad av mannen som ble født i Rolvsøy.
Det er skrevet mange bøker om Hauge. Framstillingen i denne artikkelen er i stor grad bygd på materialet til journalist Dag Kullerud.
Hans Nielsen Hauge var ingen glad gutt da han vokste opp. Snarere innesluttet og drømmende, og stadig i sin egen fantasiverden. Ja, han ble nok oppfattet som en underlig skrue som også utviklet en egenrådighet og selvbevissthet.
Hans Nielsen Hauge hadde fått nok av fariseerne (=hyklere) som han oppfattet som ugudelige prester som hadde tilrevet seg nøklene til himmelens porter og stengt folk ute.
Det var i 1796, etter åndsopplevelsen i åkeren, at Hans Nielsen Hauge startet på sin store reise. Han pakket reisekista av tre, med jernbeslåtte kanter, og den inneholdt manuskripter ved siden av mat. Han festet kista på ryggen med remmer og satte kurs mot Kristiania.
Hauge vandret rastløst, dag etter dag i en jakt på å gjøre det gode. Det innebar at han nektet seg den selvtilfreds hvile.
300 riksdaler var beholdningen da han startet å dra rundt. Dette hadde han skaffet seg med sin nevedyktighet ved å strikke vanter, snekre bord og smi jern. Ved å selge gjenstander han laget selv og ved å forpakte jord, opparbeidet han seg kapitalen. Denne kapitalen la grunnlaget for at han fikk trykket sin første bok «Verdens Daarlighet».
En grubler
Tidlig ble han opptatt av skyld og skam. Han var en innadvendt religiøs grubler, men samtidig kunne han få anger om han gjorde en god søndagshandel. Denne dobbeltheten fulgte han og hans bevegelse gjennom hele livet. To kilder ble til samme kraft.
Han tok et oppgjør med hovmodigheten. I hans angrep og forsvar øynes derfor også hans egen svakhet, nemlig trangen til selvbekreftelse og selvhevdelse.
Overalt hvor han vandret la han merke til sinnsstemninger, levekår og klesdrakten hos folk. Dette sa han noe om både det indre vesen og ytre forhold. Ut fra dette fant han hvordan han skulle nå fram til menneskene for å vekke deres hjerter til aktelse for Gud og hans ord.
Kullerud mener Hauge visste hva han gjorde med både en defensiv og en offensiv strategi. Han brøt enkelte lover og bestemmelser samtidig som han var påpasselig med å delta i den ordentlige gudstjenesten. Ingen skulle si at han var i ferd med å danne sin egen en sekt…
Sentralt for HNH var å utbre sin tanker i form av skrifter. Han delte ut bøker og opparbeidet seg et distribusjonsnett på sine vandringer. Han er karakterisert som en praktiker som alltid letter etter gode gjerninger, mer enn en filosof, tenker eller teolog.
Fanatiker
Med sin mobilitet, kunnskap og forkynnelse representerte han noe nytt. Her ble både embedsmenn og handelsmenn utfordret.
De første vandringene var en kartlegging av religiøse forhold og han fant ut at de som bodde i Akershus og Buskerud var mindre interesserte i religiøse forhold enn mennesker i Østfold. I 1797 gikk han til Holmestrand, Tønsberg, Drammen og Kongsberg. Året ble på mange måter en suksess – men samtidig vokste motstanden og det gikk hardt inne på ham. Både rasjonalistiske og gudfryktige prester stemplet ham som fanatiker.
Tredje juledag i 1797 kom sogneprest Urban Gottlief Feiermann til HNH og fengslet ham deretter ved Fredrikstads hovedvakt i to dager. Ryktene om fengslingen nådde raskt folk i Fredrikstad som strømmet til fengslet. Det ble satt ut rykter om at Hauge var horemann, tyv, dranker og narret folk til å tro at de kunne fly. Dette var rykter som fulgte ham resten av livet – men som aldri ble bevist.
Hans Nilsen Hauge fikk advarsel og beskjed om å holde seg i skinnet og han ble pålagt å være på gården.
I løpet av en uke skrev han boka «Sannhetens bekjendelse og salighetens sak». Bøkene var hans beste forsvar.
Ofte i fengsel
Hans Nielsen Hauge gikk ut og inn av fengslene. I skriftet «De enfoldiges lære og avmektiges styrke» gikk han til kraftig angrep mot disse prestene som: «har gått i skole i satans synagoge og som vil kjøpe den hellige ånd for penger».
I 1798 utga han et nytt kampskrift. Han reiser til Bergen hvor han får mange tilhengere, men også motstandere og opplever at folk kaster stein etter ham.
Enkelte av bøkene ble trykket i et opplag på mer enn 10 000 og spredt over hele Østlandet. Hauge og hans ord farer over landet som en ild!
På våren 1799 gikk det ut bud fra København om en skjerpet holdning mot lekpredikantene. Hauge svarte at myndighetene heller burde bruke tida på løsgjengere som drev med svindel.
Samtidig var han opptatt av å utvide sitt nettverk. Han gikk fra Voss, til Sunnfjord, Romsdalen, Orkdal før han kom til Trondheim der han meldte seg hos politimester Klingenberg og greve Gebhard Moltke. Sistnevnte lot han trykke bøkene, men de skulle forsegles og sendes vekk med Hauge. Imidlertid måtte bøkene bindes inn og Hauge reiste flere steder for å få dette gjort. Dermed brøt hans Moltkes påbud.
Hauges forkynnelse ble bedømt som farlig for landets alminnelighet rolighet og han ble dømt til en måned i Trondheims tukthus. Han slapp ut av fengslet i mars og startet vandringen tilbake til Østfold hvor søster Anne lå for døden. Underveis strømmet folk til i et stort antall.
København
HNH kom til København i 1800 hvor hele fem trykkerier gikk i gang med å trykke hans bøker i et stort opplag. Han ga ut to nye hefter hvor også Hauges venner skrev og dermed var det flere stemmer i diskusjonen.
På sine vandringer rundt i landet startet han en rekke næringsvirksomheter. Store verdier og mange arbeidsplasser ble skapt. Vandringene gjorde ham til nyhetsmann, han formidlet kontakter og bidro til at folk fant fram til hverandre. Haugianerne var det første kraftfulle landsdekkende nettverket i Norge. Innflytelsen var betydelige, både religiøst, økonomisk, sosialt og politisk.
Men næringsvirksomheten utløste også en ny tvil, balansen mellom budskapet og det verdslige. Handelen, skulle være hans våpen og framtvinge det gode, vendte seg mot hans egen samvittighet.
I 1802 var Hans Nielsen Hauge på Hitra og herfra sendte han historiske brev hvor han oppnevnte lokale ledere over hele landet, herav flere kvinner, hvilket var langt forut sin tid. Turen gikk igjen til Bergen, men han flyttet derfra i 1804. Han ble satt under stor etterforskningen fra myndigheten som ville samle bevis for at han drev ulovlig.
Han reiste over hele landet, for det meste til fots, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør, forkynte i et språk folk kjente seg igjen i, og organiserte vennesamfunn. Fra 1796 til 1804 utga han 33 skrifter og bøker med en samlet opplag på 200 000, i et fattig land med bare 880 000 innbyggere.
Hauge reiste da til Danmark, men også her ble han forfulgt og turen gikk snart tilbake til Østfold. Herfra gikk han til Skien og videre til Eiker og han ble arrestert ved Gram og deretter ført til Kristiania. Hans skrifter ble forbudt, tusenvis av bøker brent og han fikk 50 riksdaler i bot.
Vandringsmannen måtte gjøre noe så uvanlig som å sitte helt i ro over et lengre tidsrom. 10. oktober 1805 søkte han Kongen om benådning. Helsa ble betydelig svekket. I tre år satt han fengslet uten dom.
Han ble satt fri, men eiendommer ble beslaglagt. I 1809 ble tiltalen reist og den mest omfattende sak som er reist mot en enkeltperson i Norge startet. 600 vitner over hele landet ble forhørt. Første dom kom i desember 1813, men først et år senere ble saken endelig avsluttet.
Dommen i 1813 var på to års straffearbeid på Akershus. Etter anke ble han idømt 1000 riksdaler i bot.
Forfølgelsen fra myndigheten knekte Hans Nilsen Hauge.
Da han slapp ut av fengslet, slo han seg ned på Bakkehaugen på Tåsen og flyttet så til gården Bredtvedt i Groruddalen hvor han levde et tilbaketrukket liv. Han giftet seg to ganger før sin død, opplevde at hans første kone døde i barsel, og kun et av fire av hans barn levde opp.
29. mars 1824 gikk Hans Nilsen Hauge bort. På Gamle Aker kirkegård er det reist en minnestøtte over ham.
Julesalme
Julen 1799 satt Hans Nielsen Hauge i arresten i Trondheim. Her skrev han en julesalme med syv vers:
Jeg er hos Gud i Naade,
Hva skader Verden mig?
Lad kun den store Vaade
Alt bruse med sin Sviig,
Og mit Legeme binde
Ind i det inderste Hul,
Saa skal dog Aanden vinde
Og holde glædelig Juul.
I Norsk Salmebok er salmen forkortet til fire vers. Første vers er revidert slik:
Jeg er hos Gud i nåde,
hva skader verden meg
om den en stund får råde
og stenger meg min vei!
Vil den mitt legem binde
i fengslets mørke skjul,
skal ånden seier vinne
og holde glad sin jul.
