Hans Nielsen Hauge startet Norges første kvinnemobilisering etter sin kallsopplevelse i 1796. Den var snarere motivert av misjonsiver og fattigdomsbekjempelse enn av kampen for kvinners rettigheter.
At Hans Nielsen Hauges kallsopplevelse i 1796 fikk store konsekvenser for landets utvikling, er velkjent. Men at en tredjedel av dem han sendte ut for å holde oppbyggelse på gårdene var unge og eldre, handikappede, fattige og også bemidlede kvinner, nevnes ikke like ofte. Disse kvinnene arbeidet om dagen og holdt husmøter om kvelden. Det de målbar fikk barske karer til å gråte og unge gutter til å rette ryggen og tro på framtida. De kvinnelige lekpredikantene som reiste rundt i haugianismens første tid var uredde og frimodige. Disse kvinnene ledet folkeopprør, de var bedriftsledere, de ble utnevnt av Hauge som åndelige og administrative ledere for ”venneflokken” i sin region. Hauge så etter regionale ledere som var uselviske, flittige og villige til å forkynne. En av seks av dem han fant var kvinner.
Elsket av bygda
Loven forbød bøndene å forlate bygda og slo fast at bare prester og dem de utvalgte fikk lese høyt fra Bibelen. Omreisende lekpredikanter var en trussel mot et Danmark-Norge som aldri hadde funnet sammen i en nasjonal identitet. Nå ble opplysningsprestene utfordret av ungjenter som samlet folk etter gudstjenesten fordi presten proklamerte potetenes fortreffelighet istedenfor evangeliet. De ble arrestert mens de forkynte, utskjelt og slått av presten, og satt i lenker. Disse kvinnene var grepet av noe annet enn kravet om egne rettigheter; de levde ut sitt kall slik Hauge gjorde. Enkelte var så høyt verdsatt av bygdefolket at lensmannen ikke våget å arrestere dem.
Tidlig kvinnelig stemmerett
Den haugianske kvinnemobiliseringen styrket norske kvinners demokratiske kompetanse også på grunn av bevegelsens tekstuelle fokus; å lese var inngangen til å bli kjent med Gud, og å skrive brev og bøker var det samme som å kunne formidle hvem han var til flere og å holde kontakten med det nasjonale nettverket. Gjennom brevskrivingen i det voksende haugianske nettverket ble stadig flere bemyndiget og i stand til å sette seg inn i øvrighetens skriftsfære. Styrkingen av kvinners lese- og skriveferdigheter, deres rolle som ledere og lekpredikanter, i tillegg til den omsorgsfunksjonen de fikk i forhold til syke og fattige i sine lokalsamfunn, banet vei for sterkere kvinnelig deltakelse i det norske samfunnet gjennom blant annet misjonsbevegelsen og de norske diakonissene, bevegelser som fikk stor betydning for velferdsutviklingen både her hjemme og i utlandet. Ikke minst fikk den haugianske kvinnemobiliseringen betydning for at Norge ble ett av verdens første land med kvinnelig stemmerett.
